Hvem er Lou Bloom og hva feiler det han?

Dette er en veldig interessant videoanalyse av Nightcrawler, en fantastisk film jeg anbefaler alle å se.  Analysen inneholder spoilers. 



Se flere gode filmanalyser i videoserien Renegade Cut.

Hvordan få folk til å bry seg?

Er mennesker empatiske og alturistiske? Eller grunnleggende egositiske og selvsentrerte?

Psykologene klarer kanskje ikke å gi endelig svar på hvordan menneskers natur egentlig er, men vi vet mye om hva som får oss til å hande alturistisk (uselvisk). Mange mennesker er snille, men det er ulike grunner til det. Vi er villige til å hjelpe andre, men

Hvis vi tar et eksempel:
Hvordan få mennesker til å gi penger til mennesker som har HIV/AIDS i Afrika?

Det er flere ulike teorier som tar for seg vår evne og vilje til å hjelpe andre som trenger det.

Skyld
Generellt viser psykologisk litteratur at folk føler seg mer tilbøyelige til å hjelpe andre, når de som trenger hjelp fremstår som helt uskyldige. Når man kan tolke situasjonen slik at ofrene selv kan ha hatt noe skyld, blir vi mindre villige til å hjelpe. Dette er desverre et problem når det gjelder å samle inn penger til HIV/AIDS, i motsetning til feks kreft eller Alzheimer. Sykdommer får mer sympati når de ikke fremstår som selvforskyldt. Fordommer i oss kan gjøre at vi tenker på mennesker med HIV/AIDS som promiskuøse og ubetenksomme.
Skal man samle inn penger til HIV/AIDS-ofre, kan det derfor lønne seg å fremheve at også disse er ofre for en sykdom de ikke selv burde få skylden for.

Likhet
Det er mer sannsynlig at vi vil hjelpe mennesker vi selv kan identifisee oss med. Likhet fører til empati. Da kan vi se for oss hvordan vi selv hadde reagert, feks som offer i en katastrofe, og føle mer emapti og dermed også vilje til å hjelpe til.

Normer
Noen forskere mener vi ikke hjelper andre og donerer penger til organisasjoner pga vår alturisme, men heller fordi vi får en følelse av skyld når vi selv er i en priviligert situasjon, i mens andre mennesker lidelser.

Troen på en rettferdig verden
Mange mennesker har en tro på at verden er et rettferdig sted, og at mennesker "får som de fortjener". Det er skummelt å se på verden som uten regler og system. Desto sterkrere du har en slik tro, deso mindre villig er du til å gi penger.

Kilde: Applying Social Psychology: From problems to solutions. (2. utg). s 1-135. London: Sage.

Ta medisinene dine!

Som nevnt i en tidligere bloggpost er idealisering av psykiske lidelser, skummel. Det er spesielt vanlig å idealisere den ekstra energien mange opplever i en manisk fase for mennesker med bipolar lidelse (manisk depressive)  eller i psykoser (typisk for schizofreni).

Dette virker å ha ført til en slags trend, der det blant noen oppfattes som litt kult å ikke ta meidisnene sine. Innen ADHD har jeg også lagt merke til at det kan oppfattes som litt "hipt" å ikke ta medisinene sine. 

Mennesker som går på medisiner som skal berolige eller motvirke mani, psykose, hyperaktivitet e.l. kan uttale at de "mister seg selv" og at de får en annen personlighet enn de er vant med. Det samme kan sies om antidepressiva, som denne blogforfatteren selv har gått på. Et vanlig symptom på alle disse medisinene er at man flater ut følelseslivet. Man får ikke så mange oppturer og nedturer. Mange  oppfatter dette som deilig, men noen syns det er vondt å miste både oppturer og nedturer.                                                                                                                   

Jeg er litt opptatt av at vi burde tenke på medikamenter på en annen måte. Når man har alvorlige psykiske lidelser som gjør at man må ta medikamenter, så retter dette opp i biologiske feil i hjernen.

Veldig mange av dagens medikamenter er ekstremt spesifikke. De fungerer kun på enkelte reseptorer i hjernen, for å øke/minske stoffer som gjør at man får psykiske lidelser. 

Det er sevfølgelig trist at noen føler de "mister seg selv" eller blir en annen person. Men det man mister er som regel en del av lidelsen. Manien man opplever i bipoalre lidelser kan føre til mye energi og kreativitet, men med manien kommer også depresjonen. Mani fører også ofte til en ekstremt tøff situasjon for de nærmeste av venner og familie. Det samme gjelder ADHD og psykoser. Du kan ikke bare ta med deg det som er "hyggelige" deler av lidelsen, da må du også akseptere at du lever med alle de vonde delene av lidelsen. Det påvirer både deg og familien. Det er kke noe man burde ta lett på, 

Det generelle rådet er å ta medisinene. Det  å først føle at man blir litt annerledes, går ofte over. Kroppen og deg selv venner seg til situasjonen, og genrelt sett blir livet ofte bedre på de riktige medikamenter (med rett dose).

Basic Social Skills #1: Ikke kommenter vekten til andre (spesielt unge jenter)

Når man er psykologstudent blir man ofte simultant interessert og irritert over andre menneskers atferd. I serien "Basic Social Skills" går jeg gjennom tips of triks for hvordan DU kan unngå å være en idiot og vise folkeskikk ovenfor sine medmennesker

#1: Ikke kommenter vekten til andre (spesielt unge jenter)

En god leveregel er å ha empati med folk du prater med. Til min overraskelse er det mange som glemmer nettop dette. Folk kan komme med de merkeligste kommentarer til folk de knapt kjenner.
Det kunne jeg skrevet mye om, men jeg vil spesielt nevne det å kommentere kroppen og fasaden til andre mennesker, spesielt unge jenter.

Å kommentere kroppen til andre er følsomt. Du vet aldri om noen har dårlig selvbilde, slanker seg/ prøver å legge på seg eller har noen komplekser. Særlig unge jenter utsettes for et enormt kroppspress, i media og fra andre ungdommer. Mange føler seg for tjukke, tynne eller feil proposjoner. Det er også viktig å huske på at selv om man er kjempefornøyd med kroppen sin, kan gjentatte kommentarer om at man er for tynn eller tjukk føre til at man begynner å utvikle komplekser for egen kropp.

Dersom du vet at en venn av deg har begynt å trene, eller ønsker å gå ned i vekt - er det selvfølgelig hyggelig med komplimenter og bekreftelser på at deres innsats har resultater. Men å uoppfordret kommentere andres kropper - det er elendig basic social skills.

Tre myter om schizofreni

Nei, Gollum har ikke schizofreni....

Schizofreni er en av de mest interessante og alvorlige lidelsene vi lærer om på profesjonsstudiet i psykologi. Selv om schizofreni er forsket mye på, er det overraskende mange misforståelser i media og blant folk, om hva det egentlig handler om. Ettersom jeg i skrivende stund har Schizofreni som en hoveddel av pensumet mitt, tenkte jeg å bruke litt tid på å avkrefte de tre største mytene om schizofreni. 

Første myte: En person med schizofreni har flere personligheter. 

Ordet Schizofreni kommer fra gresk og betyr "et sinn som har gått i oppløsning". Schizofreni er et syndrom, ikke en klart avgrenset sykdomstilstand. Schizofrenibegrepet er svært diskutert innen psykisk helsevern, og det er vanskelig å definere presist. 

Schizofreni er en lidelse som karakteriseres både av å være en psykoselidelse og en lidelse der pasienten opplever "å miste seg selv"

Det sentrale symptomet ved alle psykoselidelser er at evnen til å skille mellom seg selv og omgivelsene er redusert eller at den realitetstestende evnen er svekket.  Når pasienter opplever vrangforestillinger og hallusinasjoner er de som regel i en psykosetilstand.

Opplevelsen av "å miste seg selv" preger ofte "forvarselsfasen" (prodromalfasen) før pasienten går inn i en psykose. Man kan oppleve å ikke kjenne seg igjen i speilet, å ikke kunne avgrense seg selv fra andre og å ikke ha et samlet selv/ en kjerne. Dette er en svært subjektiv opplevelse, som er vanskelig å fortstå - men uten tvil svært skremmende for dem som rammes. 

Dette er bare en svært overfladisk oversikt, det er mange andre elementer som preger schizofreni. Men det noe helt annet enn å ha flere personligheter. 

Andre mye: Schizofrenipasienter er voldelige og farlige

Dette er en farlig myte, som gjør livet vanskelig for mange som har schizofreni.

 Det er ingen årsakssammenheng mellom psykiske lidelser og vold/drap. Det overveldende flertallet av mennesker med en psykisk lidelse er ikke farlige. Det gjelder også de med diagnosen schizofreni. Faktisk, så er schizofrene langt oftere voldsutsatte enn voldsutøver. 

Tredje myte: Pasienter med schizofreni blir aldri friske

Det er fult mulig å oppleve bedring dersom du har schizofreni. Mange opplever også full remisjon. 

Av en eller annen grunn er det i dag et veldig dogmatisk syn på schizofreni i samfunnet vårt. For all del, det er en alvorlig diagnose å leve med. 

Men med tidlig intervensjon, god oppfølging og medisinering er det mange som klarer seg svært godt med en schizofrenidiagnose. 

Kilder: 
"Schizofreni" skrevet av Bjørn R. Rund. 4. opplag, 2011. Hertevig Akademisk forlag. 
Forelesninger av A.K Torgalsbøen på UiO, våren 2015

"Frank" og idealiseringen av psykiske lidelser hos kunstere

I går så jeg filmen "Frank". Den anbefaler jeg på det sterkeste. Den handler i utgangspunktet om noe såpas konvensjonelt som et band som spiller inn plate, og gjør moderat suksess. 

Fortelleren John, som mangler talent, men desperat ønsker annerkjennelse, møter tilfeldigvis det eksentriske bandet på stranda, i det deres keyboardist forsøker å drukne seg. John ser en gylden anledning til å igle seg innpå deres nye plateinnspilling - selv om han åpenbart ikke er god nok til å bli med. Fokuset i filmen går kjapt over til å handle den eksentriske frontfiguren, Frank. Han  går rundt med en hode laget av papp-maché men er også et musikalsk geni. Hovedpersonen spilles av Michael Fassbender og er visst basert på en ekte person (Frank Sidebottom).

Jeg hadde egentlig ingen ambisjoner om å se den i en psykologisk lys, men etterhvert ble det tydelig at Frank egentlig er en film om kreativitet og mental helse. Personen som har fortellerstemmen i filmen, John, antar at Frank er en "plaget sjel", som har lidd for å bli den personen han er.  Han ser enormt opp til Frank, og vil gjerne lide for å bli som han. Gjennom filmen blir Franks kreativitet og eksentriske natur beundret av de andre i bandet. De legger til grunn at Frank sliter mentalt, og at dette er grunnen til at han kan skrive og fremføre fantastisk musikk. 

Dette er et eksempel på en idealisering av psykiske lidelser innenfor kreative yrker, som vi ser mange steder. Det fins en slags antagelse om at man må lide og ha det vanskelig, for å bli en ekte artist. Psykiske lidelser kan være positivt, for det gir seg utslag i kreativitet. 

En slik antagelse er farlig. Mange store kunstnere har hatt psykiske lidelser, men det betyr ikke at det er dette som gjør dem dyktige. Snarere tvert imot. Filmen "Frank" tar avstand fra idealiseringen av psykiske lidelser hos kunstnere. Filmen sier helt eksplisitt at ja, Frank er genial - men den psykiske lidelsen han har (som viser seg å være alvorlig) holder han tilbake fra å uttrykke enda mer av sitt kunstneriske talent, samt fra å leve livet sitt på en god måte. Frank er en plaget mann, og det blir tydelig i løpet av filmen, at det å være han (som flere av bandets medlemmer har snakket om at de ønsker) ikke er noe å trakte etter.

Har Monica Geller anoreksi?

En yrkesskade ved det å studere psykologi er at jeg har begynt å hobby-diagnostisere mennesker. Jeg prøver så godt jeg kan å la være å gruble for mye over venner og familie (som står meg nært). Det er jo litt umoralsk og jeg har lært at jeg overhode ikke er kvalifisert til å diagnostisere noe enda.

Det er enklere (og mindre umoralsk) å se nærmere på karakterer i film og tv-serier. Både fordi du ofte får et sammensatt bilde av karakterenes liv (familieliv, venner, forhold og indre monologer) og fordi populærkulturen er full av karakterer som har mer eller mindre åpenbare diagnoser. 

Noen film-og tvkarakterer er enklere å diagnostisere enn andre. Seriemorderene Dexter, Hannibal og  Paul Spector (The Fall) er psykopater. Abed i Community virker som han har Asperger/ autisme. Sherock Holmes settes ofte i samme kategori (i noen fremstillinger i serier/filmer har han også avhengighetsproblemer), imens Watson plages av post-traumatisk stressyndrom (PTSD) fra krigen. Frodo viser tegn på PTSD i Ringenes Herre (ikke så rart). Charlie i Perks of Being a Wallflower viser også tegn på PTSD og mulig sosial angst. Dette er bare noen eksempler jeg kommer på i farta, lista kunne vært mye lengre. 

Serien jeg har sett mest på i det siste er Friends. Netflix har sluppet alle sesongene (yay!) og jeg har aldri sett igjennom fra første til siste epsiode, så det gjør jeg nå i stedet for å begynne pensumlesning. Og selv om jeg elsker, ELSKER Friends klarer jeg ikke slutte å bekymre meg for den mentale helsen til Monica Geller. Jeg mener hun åpenbart har anoreksi eller sliter med ettervirkningene av anoreksi.

I følge ICD-10 er hovedkriteriet for anoreksi vektnedgang som fører til en BMI (Body Mass Index) under 17,5. Vekttapet er selvfremkalt og personen er redd for å gå opp i vekt igjen. Monica har tidligere vært svært overvektig, så at dette stemmer for henne, er kanskje ikke så rart. Samtidig er hennes tidligere overvekt en klar indikasjon på at hun har slitt med kontroll over sitt matinntak tidligere. 

En familie med lite samhold og mye kritikk kan være utløsende for å utvikle spiseforstyrrelser. Gjennom Friends får vi se hvordan Monica blir forskjellsbehandlet av sine foreldre. Det er kanskje ikke noe grunnlag for å si at hun er deprimert i tenårene, men hun sliter åpenbart med en følelse av underlegenhet til sin bror Ross - samtidig hun ikke opplever adekvat støtte fra foreldre. Den ubesvarte søken etter bekreftelse fra familien er definitivt en faresignal. 

Anoreksi er også knyttet til en høy grad av perfeksjonisme. Monica Geller er kjent for sin perfeksjonisme, renslighet og behov for orden. Hun blir stressa og ukomfortabel når hun ser rot eller hører om rot - og ikke får ting gjort på den "perfekte" måten hun selv vil.  Hos mennesker med anoreksi stammer behovet for å være perfekt fra en antagelse om at "hvis jeg gjør noe perfekt, så er  jeg perfekt".  Det er en søken etter bekreftelse, ofte fra foreldrene som avviser i barndommen. Man er ikke bra nok som seg selv. Dette er en fundamental selvforstyrelse det er viktig å ta tak i når terapeuter behandler pasieter med anoreksi. 

Alle som opplever avvisning og en familie som ikke er flink til å bygge dem opp, får ikke anoreksi - åpenbart. Ofte fins det en generisk sårbarhet der i tillegg som gjør en ekstra sårbar for sårende kommentarer og et ideal om å være tynn. Monica har sannelig blitt utsatt for kommentarer for sin tidligere overvekt og blir konstant påminnet i serien om at hun pleide å være overvektig og spise mye. 

Behovet for kontroll er en gjennomgående faktor for mange med anoreksi. Det er verdt å legge merke til at hun velger å bli kokk, et yrke der hun jobber med mat og serverer andre. Hun må hele tiden forholde seg til mat i jobben. Hun er også opptatt av å blidgjøre andre ved å servere mat og godteri.

Jeg skriver ikke dette for å ødelegge Friends for deg. Det er en kjempemorsom serie, men elskverdige karakterer. Men det er verdt å legge merke til Monicas symptomer og alle mekanismene som opprettholder en eventuell lidelse i hennes miljø. Kanskje kan denne enkle gjennomgangen gjøre det enklere for deg å fange opp faresignaler hos egne venner. 

Kilde: Lærebok i psykiatri, 3. utg. Skrevet av Ulrik Malt m. fl (2012)