"Frank" og idealiseringen av psykiske lidelser hos kunstere

I går så jeg filmen "Frank". Den anbefaler jeg på det sterkeste. Den handler i utgangspunktet om noe såpas konvensjonelt som et band som spiller inn plate, og gjør moderat suksess. 

Fortelleren John, som mangler talent, men desperat ønsker annerkjennelse, møter tilfeldigvis det eksentriske bandet på stranda, i det deres keyboardist forsøker å drukne seg. John ser en gylden anledning til å igle seg innpå deres nye plateinnspilling - selv om han åpenbart ikke er god nok til å bli med. Fokuset i filmen går kjapt over til å handle den eksentriske frontfiguren, Frank. Han  går rundt med en hode laget av papp-maché men er også et musikalsk geni. Hovedpersonen spilles av Michael Fassbender og er visst basert på en ekte person (Frank Sidebottom).

Jeg hadde egentlig ingen ambisjoner om å se den i en psykologisk lys, men etterhvert ble det tydelig at Frank egentlig er en film om kreativitet og mental helse. Personen som har fortellerstemmen i filmen, John, antar at Frank er en "plaget sjel", som har lidd for å bli den personen han er.  Han ser enormt opp til Frank, og vil gjerne lide for å bli som han. Gjennom filmen blir Franks kreativitet og eksentriske natur beundret av de andre i bandet. De legger til grunn at Frank sliter mentalt, og at dette er grunnen til at han kan skrive og fremføre fantastisk musikk. 

Dette er et eksempel på en idealisering av psykiske lidelser innenfor kreative yrker, som vi ser mange steder. Det fins en slags antagelse om at man må lide og ha det vanskelig, for å bli en ekte artist. Psykiske lidelser kan være positivt, for det gir seg utslag i kreativitet. 

En slik antagelse er farlig. Mange store kunstnere har hatt psykiske lidelser, men det betyr ikke at det er dette som gjør dem dyktige. Snarere tvert imot. Filmen "Frank" tar avstand fra idealiseringen av psykiske lidelser hos kunstnere. Filmen sier helt eksplisitt at ja, Frank er genial - men den psykiske lidelsen han har (som viser seg å være alvorlig) holder han tilbake fra å uttrykke enda mer av sitt kunstneriske talent, samt fra å leve livet sitt på en god måte. Frank er en plaget mann, og det blir tydelig i løpet av filmen, at det å være han (som flere av bandets medlemmer har snakket om at de ønsker) ikke er noe å trakte etter.