Hvem er Lou Bloom og hva feiler det han?

Dette er en veldig interessant videoanalyse av Nightcrawler, en fantastisk film jeg anbefaler alle å se.  Analysen inneholder spoilers. 



Se flere gode filmanalyser i videoserien Renegade Cut.

Hvordan få folk til å bry seg?

Er mennesker empatiske og alturistiske? Eller grunnleggende egositiske og selvsentrerte?

Psykologene klarer kanskje ikke å gi endelig svar på hvordan menneskers natur egentlig er, men vi vet mye om hva som får oss til å hande alturistisk (uselvisk). Mange mennesker er snille, men det er ulike grunner til det. Vi er villige til å hjelpe andre, men

Hvis vi tar et eksempel:
Hvordan få mennesker til å gi penger til mennesker som har HIV/AIDS i Afrika?

Det er flere ulike teorier som tar for seg vår evne og vilje til å hjelpe andre som trenger det.

Skyld
Generellt viser psykologisk litteratur at folk føler seg mer tilbøyelige til å hjelpe andre, når de som trenger hjelp fremstår som helt uskyldige. Når man kan tolke situasjonen slik at ofrene selv kan ha hatt noe skyld, blir vi mindre villige til å hjelpe. Dette er desverre et problem når det gjelder å samle inn penger til HIV/AIDS, i motsetning til feks kreft eller Alzheimer. Sykdommer får mer sympati når de ikke fremstår som selvforskyldt. Fordommer i oss kan gjøre at vi tenker på mennesker med HIV/AIDS som promiskuøse og ubetenksomme.
Skal man samle inn penger til HIV/AIDS-ofre, kan det derfor lønne seg å fremheve at også disse er ofre for en sykdom de ikke selv burde få skylden for.

Likhet
Det er mer sannsynlig at vi vil hjelpe mennesker vi selv kan identifisee oss med. Likhet fører til empati. Da kan vi se for oss hvordan vi selv hadde reagert, feks som offer i en katastrofe, og føle mer emapti og dermed også vilje til å hjelpe til.

Normer
Noen forskere mener vi ikke hjelper andre og donerer penger til organisasjoner pga vår alturisme, men heller fordi vi får en følelse av skyld når vi selv er i en priviligert situasjon, i mens andre mennesker lidelser.

Troen på en rettferdig verden
Mange mennesker har en tro på at verden er et rettferdig sted, og at mennesker "får som de fortjener". Det er skummelt å se på verden som uten regler og system. Desto sterkrere du har en slik tro, deso mindre villig er du til å gi penger.

Kilde: Applying Social Psychology: From problems to solutions. (2. utg). s 1-135. London: Sage.

Ta medisinene dine!

Som nevnt i en tidligere bloggpost er idealisering av psykiske lidelser, skummel. Det er spesielt vanlig å idealisere den ekstra energien mange opplever i en manisk fase for mennesker med bipolar lidelse (manisk depressive)  eller i psykoser (typisk for schizofreni).

Dette virker å ha ført til en slags trend, der det blant noen oppfattes som litt kult å ikke ta meidisnene sine. Innen ADHD har jeg også lagt merke til at det kan oppfattes som litt "hipt" å ikke ta medisinene sine. 

Mennesker som går på medisiner som skal berolige eller motvirke mani, psykose, hyperaktivitet e.l. kan uttale at de "mister seg selv" og at de får en annen personlighet enn de er vant med. Det samme kan sies om antidepressiva, som denne blogforfatteren selv har gått på. Et vanlig symptom på alle disse medisinene er at man flater ut følelseslivet. Man får ikke så mange oppturer og nedturer. Mange  oppfatter dette som deilig, men noen syns det er vondt å miste både oppturer og nedturer.                                                                                                                   

Jeg er litt opptatt av at vi burde tenke på medikamenter på en annen måte. Når man har alvorlige psykiske lidelser som gjør at man må ta medikamenter, så retter dette opp i biologiske feil i hjernen.

Veldig mange av dagens medikamenter er ekstremt spesifikke. De fungerer kun på enkelte reseptorer i hjernen, for å øke/minske stoffer som gjør at man får psykiske lidelser. 

Det er sevfølgelig trist at noen føler de "mister seg selv" eller blir en annen person. Men det man mister er som regel en del av lidelsen. Manien man opplever i bipoalre lidelser kan føre til mye energi og kreativitet, men med manien kommer også depresjonen. Mani fører også ofte til en ekstremt tøff situasjon for de nærmeste av venner og familie. Det samme gjelder ADHD og psykoser. Du kan ikke bare ta med deg det som er "hyggelige" deler av lidelsen, da må du også akseptere at du lever med alle de vonde delene av lidelsen. Det påvirer både deg og familien. Det er kke noe man burde ta lett på, 

Det generelle rådet er å ta medisinene. Det  å først føle at man blir litt annerledes, går ofte over. Kroppen og deg selv venner seg til situasjonen, og genrelt sett blir livet ofte bedre på de riktige medikamenter (med rett dose).