Dette virker å ha ført til en slags trend, der det blant noen oppfattes som litt kult å ikke ta meidisnene sine. Innen ADHD har jeg også lagt merke til at det kan oppfattes som litt "hipt" å ikke ta medisinene sine.
Mennesker som går på medisiner som skal berolige eller motvirke mani, psykose, hyperaktivitet e.l. kan uttale at de "mister seg selv" og at de får en annen personlighet enn de er vant med. Det samme kan sies om antidepressiva, som denne blogforfatteren selv har gått på. Et vanlig symptom på alle disse medisinene er at man flater ut følelseslivet. Man får ikke så mange oppturer og nedturer. Mange oppfatter dette som deilig, men noen syns det er vondt å miste både oppturer og nedturer.
Jeg er litt opptatt av at vi burde tenke på medikamenter på en annen måte. Når man har alvorlige psykiske lidelser som gjør at man må ta medikamenter, så retter dette opp i biologiske feil i hjernen.
Veldig mange av dagens medikamenter er ekstremt spesifikke. De fungerer kun på enkelte reseptorer i hjernen, for å øke/minske stoffer som gjør at man får psykiske lidelser.
Det er sevfølgelig trist at noen føler de "mister seg selv" eller blir en annen person. Men det man mister er som regel en del av lidelsen. Manien man opplever i bipoalre lidelser kan føre til mye energi og kreativitet, men med manien kommer også depresjonen. Mani fører også ofte til en ekstremt tøff situasjon for de nærmeste av venner og familie. Det samme gjelder ADHD og psykoser. Du kan ikke bare ta med deg det som er "hyggelige" deler av lidelsen, da må du også akseptere at du lever med alle de vonde delene av lidelsen. Det påvirer både deg og familien. Det er kke noe man burde ta lett på,
Det generelle rådet er å ta medisinene. Det å først føle at man blir litt annerledes, går ofte over. Kroppen og deg selv venner seg til situasjonen, og genrelt sett blir livet ofte bedre på de riktige medikamenter (med rett dose).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar